innfall

Lørdag er for veldig mange en festdag.
En passende dag å dra ut på byen.
Jeg synes personlig søndager og onsdager er langt bedre dager å gå ut på.
Mye fordi lørdager trekker så alt for mange mennesker til byen.
Jeg hater å stå i kø for å komme inn et sted.
Jeg hater å stå i kø for å kjøpe drikke.
Jeg misliker sterkt å ikke få et sted å sitte når jeg til slutt har kommet først i barkøen.
Jeg misliker sterkt fulle mennesker som ikke kan oppføre seg.
Jeg er med andre ord ikke så glad i lørdagsfylla.
Det har uansett gått helt fint, da jeg stort sett har jobbet hver lørdag.
Men vi har gjort noen endringer på jobb.
Slik at vi alle får en frihelg eller to hver måned.
Dette medførte altså min delvis ufrivillige tur ut forrige lørdag.
Etter en herlig tur på snowboard sa vi oss enige i at en afterboard-pils er på sin plass.
Og som vi alle vet, betyr aldri en pils bare én.
Jeg for min del kunne gjerne blitt sittende hos min kamerat og drikke øl til fuglene fiser om morgenkvisten.
Beklageligvis gikk vi tom for drikke, og vi måtte se oss pent nødt å snu nesen mot byens utesteder.
Jeg er god venn med en av byens barer.
Ikke bare fordi jeg kjenner mange som jobber der, men fordi det alltid er lun og fin stemning.
God musikk.
Godt tappet øl. Generelt god drikke.
Og en salig blanding av mennesker.
Det er altså ikke et stereotypt sted.
Det er et sted "for alle".


Etter en hel del øl på toppen av den ølen og annen alkoholholdig drikke vi allerede hadde inntatt denne kvelden, ble vi pent bedt om å forlate stedet når lysene ble skrudd opp til flombelysning, nok til å belyse en fotballstadion, og musikken tunet ned. Helt ned.
Spøkfulle, og fulle, som vi var, sjanglet vi rolig tilbake mot min kamerats leilighet for å gjenoppta drikkingen da det på mystisk vis viste seg at vi likevel hadde noe drikke til overs i hans kjøleskap.
Vi har en liten "greie" med hverandre.
Hvis en av oss går forran en annen, gir vi vedkommende et lite tupp under foten når han går, slik at steget han skulle ta plutselig ble veldig mye lengre idet den sparkede foten fyker litt lengre frem enn planlagt.
Om vinteren er dette en sport vi bedriver litt for ofte.
Jeg var den heldige vinner av å utdele et slikt spark mot en av mine kamerater.
Morosam som jeg er.
Min kamerat har en tendens til å reagere litt heftig når han er beruset, selv om han flirer og synes det er moro.
Han er av den typen som liker å ta igjen.
Slik resten av oss er.
Og det er her det på en eller annen måte skjedde noe.
I det ene øyeblikket tupper jeg ham under foten, slik at han nesten tryner.
I det andre øyeblikket kaster han seg, ikke uventet, mot meg for å få meg til å tryne.
Jeg klarer å stå imot "angrepet", men presterer å sende ham videre på sin ferd idet han kommer flyvende mot meg.
Det jeg ikke forventet var at han skulle dra meg med seg i fallet.
Jeg mister fotfestet helt, snurrer noen hundre grader rundt og lander med bakhodet i den isdekkede asfalten.
Vi holder på å le oss ihjel av våre egne neandertalertendenser.
Helt til jeg skal reise meg igjen.
Venstre fot lystrer ikke og ser litt rar ut.
Så jager smerten igjennom meg, fra tærne og opp til brystkassen.
For å gjøre lang ferd kort, ble jeg halvveis båret hjem til min kamerat av han og den andre kameraten som jeg for få minutter siden hadde fylledanset litt med.
Jeg sovnet raskt og våknet i smertehelvete noen timer ute på morgenkvisten.
Dro på legevakten, der de hadde mistanke om brudd i ankelen.


Så nå ligger jeg altså her.
Hjemme.
Stapp full av kraftige doser paracet.
Med et par krykker parkert rett ved siden av sengen.
Beinbrudd og gips i 6 uker slapp jeg billig unna, men en erfaring rikere er jeg altså blitt.
-Ikke lekesloss i fylla.
Uansett hvor morsomt det er.
Nok en grunn til at jeg ikke er så fan av å gå ut en lørdags kveld.
Selv om det var en riktig så arti kveld.