innfall

-når verden smiler til meg.
Jeg har jobbet hardt.
Og lenge.
For å få ting på plass.
Slik man gjør når man snekrer sammen et komplett umulig puzzlespill av et IKEA-møblement.
Det krever sitt.
Og jeg har gitt mitt.
Til livet.
Og gjort alt jeg er i stand til.
Tross de ventede konsekvensene av det.
-Alt for å få ting på gli.
For å få ting til å gå rette veien.
Både jeg og sfæren rundt meg går bedre.
Som om noen har gnidd inn både meg og livet mitt i glidemiddel av beste sort.
Gjerne med jordbærsmak, om det er noe du absolutt må sette pris på.
Hvis du må.
Jeg, for min del.
Klarer meg i lange baner uten.
Jeg har det fint.
Og jeg reiser snart på ferie.
Selvfølgelig måtte jeg ha det bra, nå som jeg endelig skulle takke for meg for en liten stund.
Si: "Snakkes på nyåret, folket!", og ta livet lungt i noen dager.
Med selvfølgelig, mener jeg at det er litt typisk.
Jeg trives.
Endelig.
I tilværelsen.
Tilværelsen som jeg har for vane å mislike på én eller flere måter.
Gjerne som en misjon.
Etter, som jeg prøver å poengtere i starten av teksen, lang tid med mye jobb og jegvetikkehva,
føler jeg endelig at livet smiler til meg, slik jeg har blodsmilt til det i en god stund nå.
Hardt.
Så hardt at både kjeven og tennene for lengst burde ha takket for seg.
Med overlegg og så alt for mye pålagt, falsk emosjonell innstilling.
Likevel; det har gitt resultater.

---

Etter en lang dag på jobb, med en hel del øl som premiering (fra min egen side),
kan det hende du ikke helt fattet poenget med denne teksten.
Vel, nå som jeg endelig har bllllogget litt igjen, kan du vel være så herlig å smøre deg inn med litt Melange, og vente til neste innlegg?
Da kommer nemlig selve poenget i dette lille utbruddet.
God jul.
Og sannsynligivs;
Godt nytt år.