innfall

En historie.
Er ikke bare en fortelling.
Det er en følelse.
Av å dele noe.
Som har vært.
Eller er.
Men i hovedsak er det fiksjon.
-Er det ikke akkurat det Livet gir seg ut for å være?

---

Nå.
Da mørket endelig har lagt seg.
Om meg.
Om oss.
Som en heltinnes reddende, sorte kappe.
Det er nå vi skal skinne.
Som vår egen selvstendige ridderlige figur.
Jeg er redd for denne ridderen i meg.
Rustningsbekledd.
Rusten, sådan.
Og sulten.
På hevn.
Full av agressjon og sinne.
Uten hemninger og mål.
Uten støtte og velvillighet.
Uten å være til stede.
Jeg vandrer meningsløst på min ferd.
Mot noe,
ikke engang jeg vet hva er.
Men det er der.
Og min ferd er lang.
Min trofaste tilhenger har selvfølgelig sagt adjø og farvel.
Og det er bare meg.
I mørket.
Rusten.
Og sliten.
Jeg er lei.
Av denne jakten.
Etter det gode.
Når jeg så godt vet,
at jeg er istand til det onde.
Om ikke til det fulle.
Men jeg kan.
Både gå til høyre og til venstre.
Slik jeg alltid har gjort.
Slik jeg alltid vil.
Slik vi alltid vil gjøre.
Uten mål.
Uten mening.
Uten å vite hva vi egentlig vil.
Og jeg vet dette.
Jeg vet ikke hva jeg vil.
Men er det noe jeg vet,
vel,
så er det at du og jeg,
vi kommer aldri,
aldri,
til å oppnå det vi virkelig ønsker.
Fordi det aldri var meningen at det skulle skje.
Og det er nettopp derfor det ikke skjer.
Rustningen ruster av den grunn.
Selv om jeg ikke har noe imot det.
Jeg kan godt vise meg selv.
Som den jeg er.
Uten en rusten rustning.
Så lenge du ikke tvinger meg.


Du trenger ikke late som du er noe når du er deg selv.