innfall

Det er vått.
Og kaldt.
Og det er så vanvittig mange gule, røde, oransje og brune blader over alt.
Det blåser overraskende lite.
Men vinden kommer seg nok til vettet igjen.
Det er høst.
Og vinden skal blåse.
Regnet skal piske deg i ansiktet.
Og kulden skal bite seg fast i deg som en rabiat lemmen.
Bladene..
Vel, de ligger jo bare der.
Etter å ha seilet sin egen sjø en liten stund.
Driftende, over oss.
Før de lander pent for våre føtter.
Og dør bort.
Under et teppe av gjørme, før det igjen blir dekket av snø.
Høsten kan by på så mangt.
Samtidig så lite.
Den har mye av det vår og sommer ikke har, men deler noen kvaliteter med vinteren.
Kulde og mørke er et trademark for disse årstidene, og dette landet.
Selv om høsten er en liten røver som plutselig kan overraske med deilig solskinn og 20 varmegrader.
Men ikke i dag.
Og ikke i morgen, skal vi tro meteorologene.


Regnværet skyller bort de siste minnene av sommerens grillkull og solkrem.
Faktor 25, til tross.
Og det føles egentlig litt godt.
At ting forandrer seg.
Og livet går videre.
Slik det alltid har gjort.
Men som ikke alle er så flinke til å hverken registrere eller akseptere.
Jeg har alltid hatet høsten.
Selv om den kan være litt fin.
Med de fargesprakende trærne og de fine solnedgangene.
Regnet bryr meg ikke nevneverdig.
Regnet er der bare.
Slik som solen.
Og vinden.
Og snøen.
Det må da få lov til det.
Å gjøre det den kan best.
Høstmørket skremmer meg egentlig ikke, selv om jeg var mørkeredd som liten.
Men noe inni meg blir skremt.
Av meg selv, tror jeg.
Fordi jeg har begynt å like denne årstiden.
Kanskje fordi det snart er halloween?

Kostymet blir nok annerledes i år, ølen den samme, og røyken har jeg kuttet helt ut.

Hva synes du om høst?