innfall

Lørdag er for veldig mange en festdag.
En passende dag å dra ut på byen.
Jeg synes personlig søndager og onsdager er langt bedre dager å gå ut på.
Mye fordi lørdager trekker så alt for mange mennesker til byen.
Jeg hater å stå i kø for å komme inn et sted.
Jeg hater å stå i kø for å kjøpe drikke.
Jeg misliker sterkt å ikke få et sted å sitte når jeg til slutt har kommet først i barkøen.
Jeg misliker sterkt fulle mennesker som ikke kan oppføre seg.
Jeg er med andre ord ikke så glad i lørdagsfylla.
Det har uansett gått helt fint, da jeg stort sett har jobbet hver lørdag.
Men vi har gjort noen endringer på jobb.
Slik at vi alle får en frihelg eller to hver måned.
Dette medførte altså min delvis ufrivillige tur ut forrige lørdag.
Etter en herlig tur på snowboard sa vi oss enige i at en afterboard-pils er på sin plass.
Og som vi alle vet, betyr aldri en pils bare én.
Jeg for min del kunne gjerne blitt sittende hos min kamerat og drikke øl til fuglene fiser om morgenkvisten.
Beklageligvis gikk vi tom for drikke, og vi måtte se oss pent nødt å snu nesen mot byens utesteder.
Jeg er god venn med en av byens barer.
Ikke bare fordi jeg kjenner mange som jobber der, men fordi det alltid er lun og fin stemning.
God musikk.
Godt tappet øl. Generelt god drikke.
Og en salig blanding av mennesker.
Det er altså ikke et stereotypt sted.
Det er et sted "for alle".


Etter en hel del øl på toppen av den ølen og annen alkoholholdig drikke vi allerede hadde inntatt denne kvelden, ble vi pent bedt om å forlate stedet når lysene ble skrudd opp til flombelysning, nok til å belyse en fotballstadion, og musikken tunet ned. Helt ned.
Spøkfulle, og fulle, som vi var, sjanglet vi rolig tilbake mot min kamerats leilighet for å gjenoppta drikkingen da det på mystisk vis viste seg at vi likevel hadde noe drikke til overs i hans kjøleskap.
Vi har en liten "greie" med hverandre.
Hvis en av oss går forran en annen, gir vi vedkommende et lite tupp under foten når han går, slik at steget han skulle ta plutselig ble veldig mye lengre idet den sparkede foten fyker litt lengre frem enn planlagt.
Om vinteren er dette en sport vi bedriver litt for ofte.
Jeg var den heldige vinner av å utdele et slikt spark mot en av mine kamerater.
Morosam som jeg er.
Min kamerat har en tendens til å reagere litt heftig når han er beruset, selv om han flirer og synes det er moro.
Han er av den typen som liker å ta igjen.
Slik resten av oss er.
Og det er her det på en eller annen måte skjedde noe.
I det ene øyeblikket tupper jeg ham under foten, slik at han nesten tryner.
I det andre øyeblikket kaster han seg, ikke uventet, mot meg for å få meg til å tryne.
Jeg klarer å stå imot "angrepet", men presterer å sende ham videre på sin ferd idet han kommer flyvende mot meg.
Det jeg ikke forventet var at han skulle dra meg med seg i fallet.
Jeg mister fotfestet helt, snurrer noen hundre grader rundt og lander med bakhodet i den isdekkede asfalten.
Vi holder på å le oss ihjel av våre egne neandertalertendenser.
Helt til jeg skal reise meg igjen.
Venstre fot lystrer ikke og ser litt rar ut.
Så jager smerten igjennom meg, fra tærne og opp til brystkassen.
For å gjøre lang ferd kort, ble jeg halvveis båret hjem til min kamerat av han og den andre kameraten som jeg for få minutter siden hadde fylledanset litt med.
Jeg sovnet raskt og våknet i smertehelvete noen timer ute på morgenkvisten.
Dro på legevakten, der de hadde mistanke om brudd i ankelen.


Så nå ligger jeg altså her.
Hjemme.
Stapp full av kraftige doser paracet.
Med et par krykker parkert rett ved siden av sengen.
Beinbrudd og gips i 6 uker slapp jeg billig unna, men en erfaring rikere er jeg altså blitt.
-Ikke lekesloss i fylla.
Uansett hvor morsomt det er.
Nok en grunn til at jeg ikke er så fan av å gå ut en lørdags kveld.
Selv om det var en riktig så arti kveld.

Jeg har ikke noe å skrive om.
Men.
Jeg fant en tekst i "arkivet" mitt.
Så jeg redigerte den.
Og siden jeg likevel har fri til helgen, kan det jo hende jeg får et lite innfall og skriver videre.
Vi får se.
Nuvel, here goes:

---

Hun ringer meg når hun vil noe.
Men jeg er aldri mann nok til å gjøre noe som helst med problemene hun legger fremfor meg.
Alt jeg gjør er å si meg enig i hennes synspunkt på saken. Det er nok derfor hun ringer meg hele tiden.
I dag inviterer hun meg med på kino, til forandring fra gråtingen og klagingen over venninner som ikke stiller opp og deres uvitenhet om hvor vondt hun har det, og ikke minst hennes mor som overhodet ikke vet hvordan hun har det. -'jævlig', som hun sier, helt jævlig.
Hun mener jeg kan ha godt av å se noe annet enn tapeten på veggene mine forfalle, hvilket den også gjør. Dessuten skulle filmen være 'utrolig god', som hun formulererte det så fint, og har ifølge henne selv fått riktig så gode kritikker av både presse og hennes venninner, som jeg for øvrig ikke har stort til overs for.
Jeg avslår tilbudet og sier jeg har bedre ting å ta meg til enn å gå på kino. Dette sier jeg ikke fordi jeg ikke har lyst til å være med henne, tvert imot, men fordi jeg tidligere på dagen så denne 'utrolige' filmen, alene,- tragisk nok, og jeg vet at den var milevis ifra å være så god som hun, venninnene og disse filmanmelderne hadde påstått den skulle være. Filmen var en slimaktig suppe rørt sammen av fjåsete, overdramatiserte og meningsløse roller, elendige actionscener der man kunne se både vaiere og sikringstau som var festet til den svalestupende stuntmannens liv der han fløy fra et hustak til et annet, samt en refleksjon i et vindu av teamet som filmet det hele. Jeg lar meg alltid irritere av slike grove feil og fadeser i såkalt store spillefilmer. De burde da for pokker kunne prestere bedre og redigere bort slike tabber når selv jeg, et simpelt menneske, oppdager disse små feilene uten å forsøke. Jeg lar meg irritere over det, men jeg forteller henne ikke noe om dette for ikke å gjøre henne skuffet over at jeg allerede har sett filmen.
Da sier hun at jeg er det mest tiltaksløse mennesket hun kjenner og at det er til pass for meg om jeg kreperer av kjedsomhet og at jeg i morgen kan angre fordi jeg ikke ble med henne på kino og så den gode filmen, for hun skal nemlig se den, med eller uten meg. Popcorn har hun visst også bestemt seg for å kjøpe.
Jeg sier at jeg ikke tror det er mulig å krepere av kjedsomhet, selv om man kanskje forsøkte, og at vi kan se en annen film på kino en annen dag om hun har lyst.
Da sukker hun slik hun alltid gjør når hun er oppgitt og sier i en litt sur-søt tone at det kan være det samme.
Så legger hun på uten å ta farvel.
Jeg blir sittende en stund med telefonen i hånden som om jeg forventer at hun skal ringe tilbake og si unnskyld fordi hun ikke sa 'ha det bra', men telefonen holder seg helt i ro, slik en telefon alltid gjør når den ikke er i bruk eller finner det for godt å si ifra om at noen andre vil jeg skal bruke den. -Da både piper og rister den voldsomt, nesten som en ilter lemmen. Uten pels, øyne, snute, ører, temperament og bein, slikt en normal lemmen helt klart burde være i besittelse av for å kunne kalles en lemmen.
Min mobiltelefon er altså ikke en lemmen, den minner meg bare om en. 

---

Noe å skrive videre på?

Ramlet over denne gruppen på Facebook:
http://www.facebook.com/group.php?v=info&gid=249943257249
Herlig fyr...

The following is an actual question given on a University chemistry final exam.

The answer by one student was so ?profound? that the professor shared it with colleagues via the Internet, which is why we now have the pleasure of enjoying it as well.

Question: Is Hell exothermic (gives off heat) or endothermic (absorbs heat)?

Most of the students wrote proofs of their beliefs using Boyle?s Law that gas cools when it expands and heats when it is compressed or some variant.

One student, however, wrote the following:

First, we need to know how the mass of Hell is changing in time. So we need to know the rate at which souls are moving into Hell and the rate at which they are leaving. I think that we can safely assume that once a soul gets to Hell, it will not leave. Therefore, no souls are leaving. As for how many souls are entering Hell, let?s look at the different religions that exist in the world today. Most of these religions state that, if you are not a member of their religion, you will go to Hell.

Since there is more than one of these religions and since people do not belong to more than one religion, we can project that all souls go to Hell. With birth and death rates as they are, we can expect the number of souls in Hell to increase exponentially. Now, we look at the rate of change of the volume in Hell. Because Boyle?s Law states that in order for the temperature and pressure in Hell to stay constant, the volume of Hell must expand proportionately as souls are added.

This gives two possibilities:

1. If Hell is expanding at a slower rate than the rate at which souls enter Hell, then the temperature and pressure in Hell will increase until all Hell breaks loose.

2. If Hell is expanding at a rate faster than the increase of souls in Hell, then the temperature and pressure will drop until Hell freezes over.

So which is it?

If we accept the postulate given to me by Sandra during my freshman year, that ?it will be a cold day in Hell before I sleep with you,? and take into account the fact that I slept with her last night, then number 2 must be true, and thus I am sure that Hell is endothermic and has already frozen over.

The corollary of this theory is that since Hell has frozen over, it follows that it is not accepting any more souls and is extinct?leaving only Heaven, thereby proving the existence of a divine being - which explains why, last night, Sandra kept shouting ?Oh God!?

THIS STUDENT RECEIVED THE ONLY ?A?.

Jeg skal være veldig ærlig med dere. (Som om jeg ikke alltid har vært det)
Dere som evt. måtte finne det for godt å lese denne vanvittig kjedelige bloggen.
Ja, denne bloggen.
Jeg vet det er mange av dere bloggere der ute som ser det som sin plikt å lese andres blogger.
Og da skulle det vel bare mangle å legge igjen en kommentar eller ti også?
Dette er en praksis mange utøver til det fulle, helt til skrivekrampen tar dem.
Grunnet hyppig kommentering, ikke skriving/blogging.
Og det er dette som er kjernen i dette innlegget.
Jeg gidder ikke lese bloggen din.
Med mindre den har noe å by på.
Jeg er regelrett elendig til å følge andres blogger.
Ikke fordi jeg ikke bryr meg om den, om den måtte ha et vesentlig godt innhold, mener jeg.
Men fordi jeg har så mye annet å ta meg til enn å lese hva du gjorde på skolen.
Hva du gjorde på vei hjem fra skolen.
Hva du gjorde når du kom hjem fra skolen.
Og jeg ønsker overhode ikke å lese om hva du gjorde når du skulle til skolen igjen dagen derpå.
Innhold, folkens.
Innhold.
Om en person skriver 20 innlegg om dagen, er det ikke dermed sagt at disse innleggene har noe som interesserer meg nevneverdig.
Derfor leser jeg de ikke.
De bloggene jeg leser fast.
Så fast det lar seg gjøre (les: når jeg gidder).
Kan jeg telle på én hånd.

---

Så var det dette med kommenteringen, da.
Selv om jeg leser bloggen din, betyr det ikke nødvendigvis at jeg gidder å kommentere på innlegget ditt.
Det betyr ikke at innlegget var dårlig av den grunn.
Det trenger ikke bety noe som helst.
Jeg kommenterer ikke andres innlegg med mindre jeg føler jeg har noe å fare med.
Det blir litt som når VG stiller lesere spørsmål til forskjellige problemstillinger der man pent blir bedt om å svare ett av tre alternativer:
-Ja     -Nei     -Vet ikke
Evt. er alternativene formulert annerledes, men de betyr i prinsippet det samme.
Overraskende nok, synes nå jeg, er det så altfor mange som svarer "Ja" eller "Nei".
Er vi alle blitt eksperter?
"Synes du det var riktig av Obama å sende flere soldater til Afghanistan?"
"Ja" og "nei" topper statistikken.
Hva pokker vet vel vi om det?
Svaret er jo strengt talt "vet ikke", da ingen av oss har noen som helst ekspertise (i alle fall et fåtall) innenfor dette området.
Poenget mitt er altså at om du ikke har noe å fare med som respons, kan du la det være.
Hvorfor tror du egentlig Facebook innførte "Liker"-knappen?
Av to grunner: - for å spare kapasitet på serveren. - fordi folk har alt for mye viss-vass å komme med i intervevens kommentarfelt.
Kom for all del med en kommentar, så lenge den er basert på innholdet.
Om det måtte eksistere et.

Herfra.
Er en blogg.
Skrevet av en jeg kjenner.
Han er som meg.
Det vil si, jeg er som han.
Han gir faen.
Samtidig som han bryr seg.
Nøyaktig så mye som nødvendig.
Om ikke mindre.
Et praktfullt menneske.
Er han ikke.
Men han er tøff.
Og rå.
Som kommer seg ut.
Og det er barskt.
Les denne bloggen.
Du kommer garantert til å få et annet syn på livet.
http://herfra.wordpress.com/